Være med på tur!?

Som et ledd i mitt nye og bedre (?) liv, ønsket jeg meg turbok til bursdagen...og det fikk jeg! Turstier på Askøy 2 (av erfaring vet jeg nå at den er beregnet på dem som overlevde turene i 1'eren..). Valgte en "lett tur på ca 1,5 time"...
Det begynte ille; "ta til høyre ved myren" - bare til forsvar for meg selv; HALVE Askøy er myr, så det er en liiiten mulighet for at jeg valgte feil sti..uansett..det gikk oppover og oppover og oppover. Plutselig står jeg ved et gartneri..Enten har jeg gått feil og havnet i nærheten av hovedveien igjen, eller så dyrker noen hasj langt inni skauen..Så var det bare å snu.. Endte til slutt på riktig sti (??), men oppmerkingen som de skrøt av i boken var heller fraværende, og min kvinnelige intuisjon sier meg at stien ikke hadde vært frekventert av samme art som meg de siste ti årene...etter ti minutter hadde jeg barnåler i hele håret, munnen og trusen (nei, det var IKKE pirrende!) Bikkjene hadde bånd på, men enkelte steder var det så bratt at jeg måtte slippe båndene (en liten omskriving av båndtvangen)...så; ned en bratt bakke fyker Don forbi meg, og jeg tråkker på båndet...og vrei kneet noe så inn i h...ete...etter ytterligere ti minutter så det ut som en liten fotball, og verket INTENST! I et lite lykkelig øyeblikk kom jeg til å tenke på at jeg er medlem av Luftambulansen, men jeg ANTE jo ikke hvor jeg var, og selv om pusten gikk, var den neppe nok til at de kunne lokalisere meg utfra pesingen..Så da var det bare å bite tenna sammen og hinke seg videre - det hjalp jo ikke akkurat å gå med to bikkjer som har like mye stedsans som forvirrete veggelus - hver gang stien delte seg, så de på meg med forvirrede blikk; "Hvor skal vi NÅ da!?"
Eneste trøsten i det hele var at turen som "fint kunne gåes i joggesko" ikke holdt det den lovet, og når vannet (les:gjørmen) gikk over knærne, kjølte det ihvertfall ned kneet og dempet smerten..
Så opplever Attilla et øyeblikk av fullkommen lykke; en hjortegrop! Etter å ha marinert seg grundig, gnir han seg opp etter meg, helt i ekstase over den gode "parfymen"..
Omsider kommer vi inn på en sti hvor jeg ser fotspor etter MENNESKER! Kunne grått av lettelse, og tro meg; der og da hadde jeg vært lykkelig om jeg traff på TED BUNDY!
Omsider tilbake i bilen, bruker jeg fornuften, og istedet for å kjøre hjem, drar jeg på legevakten..
Idet legen kommer inn, rynker han på nesen og sier; "Hva ER den lukten!?" "Brunst" svarer jeg..og innser ikke før jeg ser at han rødmer, at jeg kanskje burde valgt en mer utfyllende forklaring.. Diagnosen er at kneet er "delvis ut av ledd" + at leddbånd og sånt ikke er i strålende humør.. Får to smertestillende sprøyter i leddet, og så knekker de det på plass (ja, det var VONDT!). Da jeg forteller at at jeg har gått i ulendt terreng i nesten to timer, må han kalle inn to leger for å vise meg frem..De kommer inn, rynker på nesen og sier; "Hva ER den lukten!?"
Vel hjemme, med ispose på kneet og rosa tabletter innabords, begynner jeg å føle meg ovenpå igjen...jeg har fremdeles en bunke med turer fra boken som jeg ikke har gått...men troooor jeg venter en stund...skal forresten holde kneet i ro et par uker...haha..